Karolinervandringen 2008

Dette er en historie om en vandring som skulle foregå i Karolinersoldatenes fotspor fra Duved til Trondheim, men som underveis ble like mye en vandring langs Karl Johans vei, som på St. Olavsleden. Et riktig Kinder-egg, med ”tre overraskelser i en”.

For min del begynte det hele med en hyggelig aften i Santiago de Compostela, i samvær med tre norske pilegrimer. Selv hadde jeg nettopp ankommet byen etter en 1550 kilometer vandring fra Le Puy en Velay. Om det var tilfeldighetene eller ” the magic og the Camino”, vites ikke, men på plassen foran katedralen traff jeg to herrer som jeg, like tilfeldig, hadde møtt i Le Puy 51 dager tidligere. Under pilegrimsmessen i Catedrale de Notre Dame, tidlig om morgenen på min avgangsdag, sto tilfeldigvis to norske pilegrimer ved siden av meg. Pilegrimsselskapets Eivind Luthen hadde tatt med seg selskapets web-ansvarlige, Tormod Berger, for en to ukers vandring på det franske sentralmasivet. Det ble et hyggelig bekjentskap, og ikke minst en fin start på min vandring. Og altså, 51 dager senere skulle vi møtes igjen i den andre enden av Jakobsveien.
Et par timer senere ble den norske trio en kvartett da Erling Dahle ankom byen ad Camino Portugese. Vi hadde mye å snakke om, og vi (Les; Eivind) bestemte at vi ville spise middag sammen, og feire vår ankomst i Jakobs by.

Og det var under middagen, eller rettere sagt, under desserten at det jeg nå egentlig skal fortelle om, begynte for min del.
Tormod kunne nemlig fortelle at han, i samarbeid med Pilegrimsselskapet og Kristent Militært Fellesskap, prøvde å få til en vandring i Karolinernes fotspor, fra Duved i Sverige til Trondheim. Avgang var satt til den 8. august, nøyaktig 190 år etter at General Armfeldt og hans hær stevnet mot vest, og det som skulle vise seg å bli et av historiens mest tragiske og meningsløse felttog.Tormod hadde satt som forbehold at det måtte være minst fem påmeldte. Per dags dato, kunne han fortelle, var det bare en. Jeg følte meg vel derfor rimelig trygg da jeg, på tross av såre ben og sliten rygg, meddelte at han kunne notere seg for en deltager til. Jeg syntes vandringen hørtes spennende ut, men må nok innrømme at jeg dagen derpå håpet at Tormod hadde glemt mitt noe bråkjekke utsagn om at jeg var klar for flere kilometer til fots


Dagene gikk. Vi var vel hjemme i Norge, alle fire, og jeg for min del hadde, i takt med at føttene mine sånn smått begynte å ta normal form igjen, etter beste evne skjøvet Karolinerne ut av hodet. Men så plutselig en dag, et par små uker etter hjemkomst, kom e-mailen jeg hadde ”fryktet”. Tormod kunne meddele at vi nå var seks påmeldte til Karoliner-vandring, og oppmøte var i Duved om to uker. Ja, ja. Man står jo ved sine ord, så det var bare å kjøpe togbillett, og begynne å pakke.

Vi var seks spente vandrere som møttes til middag på Millestgården i Duved omtrent samtidig med at den norske OL-troppen marsjerte inn på arenaen i Beijing. En herlig middag, forberedt av vandringens svenske delegater.  Marianne og Anita fra Halmstad, hadde ankommet med tog et par timer tidligere, og hadde derfor påtatt seg kokkejobben.
Fra Stavanger hadde Ole reist med fly og tog, mens vi andre, det vil si Nils fra Farsund, Tormod fra Enebakk og Dag Eirik fra Larvik, hadde hatt følge på Trondheimstoget fra Lillestrøm og opp. Etter maten fikk hver og en utdelt pilegrimspass, og det var tid for nærmere presentasjoner. Praten gikk lett rundt bordet, og det var en fornøyd gjeng som, relativt tidlig, gikk til sengs.Etter frokost den påfølgende dagen, bar det ned til Duved skanse, hvor Karolinerne samlet troppene før avmarsj. Og etter en kort orientering her, og innlagt foring av tamme elger, var også vi klare for avmarsj.                                                                                             

De to første dagene gikk på asfalterte veier mot Skalstugan. Dagsmarsjene var vel cirka 20 – 25 kilometer, og vi kjente det alle godt i føtter og rygg da vi endelig dreide inn på en gruset Karl Johans vei ut av Sverige og inn i Norge.
I løpet av disse to dagene hadde det imidlertid skjedd ting som skulle få stor innvirkning på vår videre ferd i Karolinernes fotspor. Tormod, vår General Armfeldt, hadde mottatt beskjed om sykdom i nær familie, og valgte derfor, i samråd med undertegnede, å avbryte sin vandring og overlate kart og telefonliste til meg.  På Skalstugan sto pilegrimsprest Rolf Synnes og ventet på oss med telt, feltsenger, ulltepper og nydelig ostekake. Det ble en særdeles trivelig kveld rund bålet. Dog litt vemodig da vi alle var klar over at Tormod kom til å forlate oss neste morgen.
Etter et kort rådslag ble vi gjenværende enige om ikke å følge de neste to dagers rute i umerket terreng for å oppleve Karolinernes strabasiøse vandring mot Garnes, og Stene Skanse. Vi valgte i stedet å følge Karl Johans vei til Sul, og deretter St. Olavsleden videre via Garnes mot Stiklestad og Trondheim. Vi skulle senere få indikasjoner på at dette var riktig valg ut ifra at Tormod, som jo var den i gruppa som kjente til veien, ikke var med.

Vandringen fra Skalstugan til Sul gikk som tidligere nevnt langs grus og skogsvei over riksgrensen og ned til riksveien ved elva Inna. Det var en fin vandring, og vi var fem godt fornøyde pilegrimer som tok losji i det lokale samfunnshuset. Og for første gang siden Duved, fikk vi oss en god, og ikke minst, varm dusj. Vi kunne ikke bedre ha det. Kjentfolk på Sul anbefalte oss å følge riksveien videre neste dag, da merkingen langs den opprinnelige St. Olavsleden var mildt sagt mangelfull, samt at de siste ukers regn hadde gjort den særdeles våt. Vi fulgte selvsagt de råd som ble gitt oss, og fulgte riksvei 72 ned Inndalen til Garnes, hvor vi hadde avtale med Karolinerhistorikeren Kjell Minsås. Vi møtte Minsås på Stene Skanse hvor han fortalte med stor innlevelse om General Armfeldts strabasiøse ferd over fjellet og ned til Stene. Kjell Minsås skulle vise seg å være en herre med stor viten om mye mer enn bare Karolinerne, så vi avtalte å møtes igjen på Stiklestad et par dager senere, hvor vi skulle ha en hviledag. Vi sa takk og farvel til vår nye venn, og gikk de siste kilometerne til Vuku, hvor vi skulle bo i campinghytter inntil Verdalselva. Det ble en trivelig kveld. Damene og herrene tok inn i separate hytter, og damene inviterte til middag bestående av herlig Meksikansk Tomatsuppe.                                                                                                         

Neste dags mål var Stiklestad, og vi fulgte St. Olavsleden over Leirådalen. Halvveis fremme, på Gjermstadhøgda, stoppet vi for å se det store området som ble offer for den store ras-katastrofen natt til 19. mai 1893. 112 mennesker mistet livet og 105 gårdsbruk ble ødelagt den skjebnesvangre natten.
Vel fremme på Stiklestad ble vi innlosjert i pilegrimsherberget, beliggende inne på museumsområdet.
Audhild Morken, pilegrimskontakt og kirketjener i Stiklestad kirke, tok en, sikkert velfortjent, pause i forberedelsene til sin datters bryllup, for å vise oss rundt i kirken. Midt i travelheten, bare to dager før hennes datter skulle giftes, med Audhilds andre datter som prest, slapp hun alt hun hadde i hendene for å, uten noen form for vederlag, ta seg av fem ukjente pilegrimer. Fantastisk.
Dagen etter kom, som avtalt, Kjell Minsås for å fortelle mer om så vel Karolinere som leirras som Hellige Kongers fall på Stiklestad.

        
Resten av dagen var til fri benyttelse for hver enkelt pilegrim, og noen av oss valgte å få litt urbant påfyll med kafébesøk i Verdal, mens andre søkte roen med en bok på herberget.
Utenfor kirken på Stiklestad står en merkestein som forteller at det nå er 119 kilometer til Nidaros, så vi la i vei på det som visst nok skal være nord – Europas lengste bjørkeallé.

 Fortsettelse her...